Runner’s high og anatomi: Løping ligger hardkodet i oss

«Alt jeg gjør er å fortsette å løpe i min egne koselige, hjemmesnekrede uendelighet, min egen nostalgiske stillhet. Og det er en vidunderlig ting å gjøre. Uansett hva noen andre måtte si.» – Haruki Murakami (fra boken What I Talk About When I Talk About Running)

(Publisert: 05.05.2014)

Det er ikke sikkert det føles sånn. Ihvertfall ikke hvis flesteparten av døgnets våkne timer tilbringes ved et skrivebord, i bilen eller i godstolen foran TVen. Men for to millioner år siden utviklet mennesket seg til å bli en av dyrerikets aller beste langdistanseløpere.

Runners high
(Vår og sommer: Lite føles så godt som en løpetur i solskinn – foto: Dreamstime.com)

Dette var konklusjonen i en banebrytende studie biologen Daniel Lieberman og antropologen Dennis Bramble publiserte i tiddskiftet Nature i 2004. I studien argumenteres det for at løping over lange avstander var så viktig for våre tidlige forfedres evne til overlevelse, at det har spilt en avgjørende rolle i menneskets evolusjon.

Mens andre tidlige menneskearter og primater fortsatte å leve i trærne, tilpasset vi oss gradvis et liv på den Afrikanske savannen. Helt andre fysiske forutsetninger var nødvendig for å muliggjøre seg et liv nede på bakken, noe som etterhvert førte til flere anatomiske forandringer.

Svake og trege – men god utholdenhet og løpsøkonomi

Sammenlignet med andre dyr har ikke mennesket mange fysiske fortrinn.

For det første er vi trege. Hvis en antilope hadde stilt til start i hundremeterfinalen i olympiske leker, ville Usain Bolt enda hatt førti-femti meter igjen å løpe når antilopen krysset mållinjen.

Vi er heller ikke særlig sterke. Være nærmeste slektninger, sjimpansene, ville f.eks. med letthet ha laget hakkemat av bryterne våre. Våre sterkeste vektløfterne ville fremstått som sveklinger. Sjimpansene ville tapt mot antilopene i hundremeterfinalen, men mot menneskehetens raskeste menn ville det vært lett match.

Men det finnes en gren hvor ingen sjimpanse i verden noensinne kan slå oss: maraton. Sjimpansene, som fortsatt holder til i trærne, mangler en hel rekke av de fysiske egenskaper for effektiv langdistanseløping som vi mennesker har.

Ta f.eks. størrelsen på den store setemuskelen (gluteus maximus). Sammenlignet med bakenden til en sjimpanse, er rumpa vår enorm! Denne forskjellen er enda en indikasjon på at det oppreiste mennesket i et tidlig stadium var løpere. For selv om gluteus maximus brukes når vi går, viser elektromyografiundersøkelser (EMG) betydelig mer aktivitet i denne muskelen når vi løper.

«Når du går, brukes du nesten ikke gluteus maximus. Men med det samme du begynner å løpe, spiller den en avgjørende rolle ved å forhindre at du faller overende – den stabiliserer bekkenet.» – Daniel Lieberman

Setemusklene stabilisere bekkenet, noe som også har stor betydning for å klare å løpe økonomisk uten unødvendige bevegelser.

Utmattelsesjakt og åtseljegere

For moderne mennesker er løping adspredelse og trim. På den Afrikanske savannen for to millioner år siden – før øks, pil og bue og andre fangstmetoder var oppfunnet – var løping blodig alvor.

Med få andre fysiske fortrinn, var evnen til å løpe langt og lenge kritisk for overlevelse. Det var nemlig bare to måter å skaffe til veie kjøtt på: Utmattelsesjakt inntil byttedyret kollapset, eller å løpe til stedet hvor et dyr har dødd en naturlig død før andre rovdyr og åtseljegere nådde åstedet.

Kalihariørkenen i Afrika er en av få steder hvor utmattelsesjakt fortsatt praktiseres i vår tid. Disse dyktige jegerne benytter omtrent samme metode som våre tidlige forfedre brukte for to millioner år siden. I denne BBC-dokumentaren på Youtube, kan du se hvordan jegeren forfølger en langt raskere antilope i stekende hete i åtte timer. Til slutt har ikke antilopen annet valg enn å søke skygge under er tre for ikke å dø av overoppheting. Menneskejegeren derimot holder fortsatt koken takket være sin gode løpsøkonomi og overlegne evne til å regulere temperaturen ved hjelp av millioner av svettekjerter rundt om på kroppen (mennesket er også den eneste skampingen på jorden som kan bære med seg vann for å erstatte væsketapet), og kan deretter enkelt drepe byttet med et spyd eller en stor stein.

Naturlig utvelgelse sørget for at bare de aller beste løperne overlevde og klarte å formere seg. Med bedre tilgang til føde kunne vi etterhvert forsørge en større hjerne.

Noen av menneskekroppens anatomiske fortrinn ved løping over lange distanser:

  • Millioner av svettekjertler: Mens de fleste dyr helt mangler svettekjertler og må pese for å kjøle seg ned, er menneskekroppen dekket av om lag tre millioner svettekjertler. Kanskje en mager trøst mens svetten siler under et jobbintervju eller på første stevnemøte, men denne egenskapen kombinert med lite kroppsbehåring – gjør oss i stand til å holde kroppstemperaturen nede mens vi løper lange distanser selv når lufttemperaturen er høy.
  • Lange tynne bein gjør at vi kan ta lange effektive steg når vi løper.
  • Elastiske leddbånd og sener med fjærende egenskaper (særlig akillessenen) som lagrer og frigjør mekanisk energi når vi løper.
  • Stor muskuløs bakende som stabiliserer bekkenet og forhindrer kroppen i falle forover når vi løper.
  • En kropp som kan bevege seg fritt uavhengig av hvilken retning hodet peker. Hos aper og tidlige menneskearter vil bevegelse i skuldrene medføre at også hode og hals beveger på seg, noe som medfører unødvendig bruk av energi under løping.
  • Som de fleste løpende dyr, har også mennesket korte tær. Lange tær som hos våre apeslektninger krever mer energi under løping. (Se for deg forskjellen på føttene hos gode løpere som katt, hund og hest i forhold til føttene til en sjimpanse. Den førstnevnte gruppen har ikke tær i det hele tatt). Menneskefotens anatomi gir oss dessuten en god og stabil flate å møte og sparke fra mot underlaget med, mens den kurvede fotbuen lagrer og frigjør mekanisk energi.
  • Nakkebåndet (Ligamentum nuchae) som går fra baksiden av hodet og nakken, og ned til ryggsøylen og holder hodet i ro når vi løper. Dette leddbåndet fungerer som en støtdemper, og får skuldre og armer til å fungerer som en motvekt til hodet under løping. Hos mange tidlige menneskearter, aper og andre dyr som ikke er gode løper mangler også dette leddbåndet. Studerer du f.eks. en gris vil du oppdage at hodet beveget ser i alle mulige retninger når denne løper. Et menneske derimot klarer å holde hodet nesten helt i ro når vi løper.

Runner’s high

«Noen drar til psykologen for å få trøst, andre drar til puben på hjørnet for å stupe ned i en halvliter, men jeg bruker løpingen som terapi.» – Dean Karnazes (fra boken Ultramarathon Man: Confessions of an All-Night Runner).

Ute regner det. Sofaen er varm og behagelig. På TV går yndlingsserien din.

– Uff, jeg skulle ha planlagt jogging en annen kveld!

Motvillig tvinger du selv ut av sofaen og knyter på deg joggeskoene. Du kjenner at formen ikke er helt på topp idag, så du lunter avgårde i et rolig tempo. Det gjør småvondt i beina. Pusten går tungt. Likevel tvinger du deg selv til å fortsette. Etter tre kilometer begynner du å angre på at du ikke valgte en kortere rute.

Men plutselig skjer det noe. Føttene føles med ett lette, og det er akkurat som om kroppen fylles med ny energi. Mens du to minutter tidligere forbannet regnet, tar du deg selv i å planlegge å legge også neste joggetur til en dag det regner. For det føles jo så herlig å kjenne regndråpene mot huden når du løper!

Du opplever «runner’s high».

«Se for deg at du jager et byttedyr. Når du jager, må du vanligvis også følge spor, noe som dreier seg om observasjonsevne. Du ser etter spor og tegn i naturen. Hva gjør runner’s high? Det gjør at alt oppleves mer intenst. Det stimulerer observasjonsevnen og din sensoriske bevissthet.» – Daniel Lieberman

En studie fra 2012 så nærmere på de underliggende årsakene til runner’s high. Ifølge en av forskerne bak studien, biologen Greg Gerdeman, inntreffer fenomenet når en av kroppens egne kjemikalier, endocannabinoider, aktiverer «belønningsdelen» av hjernen.

For å undersøke om runner’s high ligger hardkodet i dyr som løper lange distanser, lot forskerne en gruppe på ti mennesker, åtte hunder og åtte ildere løpe og gå på tredemølle i en halvtime. Mens mennesker og hunder regnes for å være gode langdistanseløpere, er ildere det tvert motsatte – de løper ikke. Blodprøver ble tatt av mennesker og dyr både før og etter aktiviteten.

Hos samtlige mennesker og hunder viste blodprøvene en økning i endocannabionoidnivåer etter å ha vært på tredemøllen. Hos ilderne derimot viste prøvene overhode ingen forskjell i nivåene før og etter.

Forskerne stilte også de menneskelige løperne ulike spørsmål om hvordan de følte seg etter løpeturen. Alle som en rapporterte de at de følte seg i bedre humør enn hva de var før treningsøkten. Det interessante var at graden av godt humør var proposjonalt med encocannabionoidnivået i blodprøvene hos den enkelte. De med høyest økning i nivå under løpeturen, var nøyaktig de samme som også hadde svart at de var i best humør av de ti.

«Man kan se for seg at det dersom løping over lange distanser var nødvendig for våre forfedre for å jakte og samle mat, da burde det også finnes en form for feedback-mekanisme som motiverer oss til å gjøre nettopp det – Runner’s high er nettopp en slik form for positiv feedback.» – Daniel Lieberman

Etiketter Utholdenhetstrening |

Legg igjen en kommentar: