Det er åpenbart mindre krevende for en lett løper å tilbakelegge f.eks. en halvmaraton, enn det er for en tung løper. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvor mye denne forskjellen kan utgjøre i sekunder og minutter.
Uansett om det er muskler eller noen kilo for mye. Det er ganske logisk at energiforbruket blir høyere jo mer du veier. Det er ikke uten grunn at det er lett å gjette hvilken distanse en friidrettsutøver løper bare ved å se på muskelsammensetningen til vedkommende. Desto mindre muskler, desto lengre distanse (som regel). Foto: Dreamstime.com
(Publisert 22.08.2019)
En kamp mot tyngdekraften
Tenk deg at du løper bortover en vei. Du farer fremover ved at du vekselvis løfter annenhvert kne og sparker fra underlaget med føttene. Ser vi helt bort fra kreftene du bruker på fremdriften, antyder en studie fra 2007, at inntil 74 prosent av all energien går med til denne vertikale bevegelsen opp og ned.
Det presiseres riktignok at dette anslaget sannsynligvis er for høyt. Poenget er likevel klart; Jo lettere du er, jo mindre krevende er denne stadige kampen mot tyngdekraften gjennom hele løpeturen.
10 prosent vektreduksjon ga 5,2 prosent bedre tid på 3000-meter i studie av nyere dato
Mens tidligere studier forsøkte å finne svaret ved å undersøke hva som skjedde når man la til ekstra vekt (f.eks. ved å henge på løperne en blyvest), gjorde greske forskere det stikk motsatte i en studie fra 2017.
Elleve relativt veltrente løpere på klubbnivå ble gjort «lettere» ved hjelp av et sinnsrikt system av taljer og tau (som visstnok ikke skulle gå på bekostning av løpeteknikk). Tester ble gjort på en 3000-meter lang løype
Ved 5 prosent vektreduksjon løp testpersonene i snitt 3,1 prosent raskere. Ved 10 prosent, 5,2 prosent raskere.
For hvert kilo som ble «tatt av», bedret løpeprestasjonen seg med 1,4 prosent (sannsynligvis ville forskjellene blitt enda større ved lengre distanser).
Merk: Oksygenopptaket på løperne var selvsagt det samme under hele eksperimentet. En person som f.eks. går ned 2 kilo etter å ha løpt regelmessig i ett år, vil naturlig nok også ha kommer i bedre form i løpet av prosessen, slik at sammenligningsgrunnlaget vil ikke bli helt det samme.
Kroppstype og muskelsammensetning har også noe å si
En studie fra 1985 fant at energiforbruket ved å feste en vekt til anklene under løping, var fem ganger så stort som om man festet den samme tyngden til overkroppen.
Du trenger ikke sammenligne mange av langdistanseløperne på verdensnivå, for å slå fast at de har någenlunde samme kroppsfasong. De har lange slanke bein og legger. Kort overkropp. Få av dem er spesielt høye. Uten å være født med dette «talentet» fra naturens side, er det vanskelig å bli verdens beste maratonløper. De to meter høye løperne med kraftige legger og føtter finner du først og fremst på sprintdistansene på friidrettsbanen.
Les også:
